Om julen og håpet i snøret

Jeg elsker julen, men i år er desembergleden forstyrret av en viss uro. Hvert lille nys og kremt registreres med usikkerhet, i redsel for at det skal ødelegge høytiden. En uhåndgripelig fare henger over vår allerede skakkjørte verden, og den blander gamledagers svarte pester med fremtidens science fiction-senario.

Menneskehetens fall.

Vi har sett det før.

På film.

Et virus er i ferd med å gjøre ende på oss, og i fullt smittevernsutstyr smyger Tom Cruise seg rundt i golde landskap. Vi holder pusten. Håper på en happy ending, men det svikter denne gangen. Tom er blitt for gammel, og motgiften ikke tilstrekkelig.  Men, det kommer en oppfølger loves det. Det er bare å leve i spenning.

 Vi tar munnbindet opp av lommen igjen og måler én meters avstand.

Skuffet.

Vi får bare håpe at nyset og kremtet er noe smårusk som forsvinner i morgenkaffen.

Det er vanskelig å se at julebudskapet, om håpet i en krybbe full av halm og strå, favner hverdagen. Det egentlige håpet henger i en tynn tråd. Det dingler frem og tilbake som en ustabil pendel, og alle vet, at hvis tråden ryker, må julehøytiden feires i isolasjon og karantene.

Det ville derfor vært fint å tro på nissen, og at nissefar, tross alderdom, kan klare det Cruise ikke fikk til.

Det ville vært fint å tro på alver, som tryller frem supervaksinen med hjelp av julemagi.

Det ville vært fint å tro at Rudolf og gjengen farer over jorden og deler ut flokkimmunitet til folket.

Og, det ville vært ekstra fint å tro at englene, som dalte ned i skjul, spretter opp igjen i full fart, for å beskytte vår lille klode fra den ubestemte oppfølgeren.

Det ville vært fint å tro.

Isteden kan jeg bare håpe.

Håpet i høystakken er derimot vanskelig å finne, og som alle dager ellers, må jeg lete i dypet av mitt indre.

Som alle dager ellers, må jeg grave håpet fram, pakke det ut, og forstørre det så godt jeg kan med glade tanker og gode gjerninger.

Som alle dager ellers, må jeg ta en dag av gangen, og gå den skritt for skritt, med blikket rettet fremover.

I ny og ne kaster jeg likevel et blikk over skulderen, og veven av det jeg ser gir meg en anelse om at englene er i bevegelse tross alt. Mange tynne tråder har hatt kraft nok til å bære tyngden av håpløshet, og det er ikke jeg alene som har gitt styrke til de ustødige skrittene.

Da skjønner jeg at håpet er en gave. Det er ikke noe man tar. Det er noe man får.

Nissefar gjør nok julen magisk for mange små, men jeg er for lengst gammel nok til å vite at det ikke er han som deler ut godene. Så da står jeg der tilbake, med julens budskap… Og håpet…

For hvem kan si det med sikkerhet?

Kanskje er det liv i «hverdagskrybben» likevel…

Som Bjørn Eidsvåg skriver det så fint:

Eg ser at du er trøtt
Men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
Men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser du er redd
Men eg kan ikkje gå i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Ønsker Deg en god jul og et håpefullt nytt år!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s