Når stormen legger seg…

Hun er tidlig oppe. Får ikke sove. Titter ut bak gardinene, på de som haster hit og dit.
Noen sykler, andre går, og enkelte løper for å nå frem i tide. Raske skritt nedover trappen i oppgangen, og hun kan stille klokken etter smellet fra ytterdøren. Naboen i tredje marsjerer taktfast bortover fortauet, og en ilter bilist tuter i det fjerne. Dagen er i gang, og alt tyder på at verden kommer i rute, der ute.

Selv er hun allergisk mot morgenrush. Men den kløen slipper hun, gjemt bak gardinene.

Alene.

La oss kalle det ensomhet.
En lammende følelse av å miste seg selv.

Hun er ikke egentlig gammel nok til å smugtitte i vinduet. Det er det bare eldre damer som gjør. Eldre damer som har levd lenge, og som topper realityserien utenfor med en kopp svart kaffe. Selv liker hun bare kaffelatte, i store glass, fra brenneriet på hjørnet. Dit går hun ofte, men hun sitter aldri lenge nok til at baristamannen må signalisere at hun bør overlate plassen til lunsjgjestene.

Hun klør av formiddagsrush også.

I finværet velger hun pappkrus. Latte på benken i parken. Ingen gardiner, men bak solbrillene kaster hun usynlige skråblikk mot omverdenen. Med munnbind er det enda enklere. Bak det lille tøystykket kan hun snerre og flekke tenner hvis hun vil, og ingen legger merke til om hun banner. Hun har ikke for vane å banne. Gjør det bare når tankene svirrer som verst, og jakten etter mening virker meningsløs.

La oss kalle det livskvalitet.
En grunnstemning av glede, eller mangel på sådan.

Hun har ikke bannet i dag, men geipet bak munnbindet, da en travel fyr med sykkelbukse og hjelm sneik i kaffekøen. For henne, med tid til å vente, burde det kanskje ikke spille noen rolle, men det gjør det. Det er irriterende at folk begynner å få hastverk igjen. Hun vil også være travel. Det er ikke vanlig å ha god tid i kaffekøer, og i hvert fall ikke til å sitte på en benk i parken, med et pappkrus og munnbind, for å lete etter mening.

Ikke nå lenger, nå når stormen legger seg, og andres hverdag sakte finner tilbake til seg selv.

La oss kalle det normalitet. Å være tilnærmet lik de fleste andre.

Hun tar av munnbindet og sipper til kaffen. Det verker i armen. Første dose innabords. Endelig vaksine ville mange sagt, men hun har ikke tatt del i de frustrerte ropene som har klagd over vaksinemangel og «nå er det nok». De utålmodige orker ikke lenger dette stille livet. De har mistet ett år, og de vil leve som før, treffe mennesker, reise på ferie, gjerne til syden og i hvert fall til hytta. De vil gå på treningssentre, konserter, drikke utepils tett i tett, og om ikke annet så vil de på vinmonopolet.

Nå går snart alt i oppfyllelse. Harrytur er også en realitet. Lange køer over grensa like etter åpningstid.

La oss kalle det frihet.
Gjøre som man vil, når man vil.

Jo, da. Hun er også utålmodig, vil treffe venner og ha tilbake livet sitt, men for henne er ikke «før» stort annerledes enn «nå», og «etter» vil ikke endre på det. For henne henger ikke håpet i en vaksine. Det finnes ingen beskyttelse mot den stillheten som omgir henne, og morgenrushet skriker mot henne at avstanden er på vei tilbake. Avstand til det livet hun ønsker å være en del av, som hun burde være en del av. En avstand der drømmer smuldrer opp, gamle relasjoner glir vekk og nye blir stående på vent.

La oss kalle det en vedvarende tilstand som reduserer livsutfoldelse.

Det synes ikke utenpå, og hun forteller helst ikke. Det er vanskelig å akseptere at hun ikke håndterer den normale rytmen, og vrient å forsvare at pandemien har fått henne til å føle seg mer normal enn på lenge. En tragisk selverkjennelse. Et onde, som har ført til at mange liv er satt på vent, har styrket hennes opplevelse av å være som folk flest. Selv de som til vanlig er på jobb og aktive på fritiden, de som ikke kjemper kampen mot ensomheten, følelsen av å være annerledes og ikke lenger høre til… Selv de har sittet alene, bak en skjerm, og visst at den egentlige verdenen er der ute.

Og de har hatet det.

La oss kalle det likhet for alle.
Et slags fellesskap.

Hun krever ikke mye, men hun hadde forventninger. Forventinger til livet, som ikke handlet om å bli misunnelig på morgenrushet. Hun var målbevisst, ville blomstre, fylle sitt fulle potensiale, men hun tok ikke høyde for det uforutsette.

Hun tok ikke høyde for en pandemi heller, og aller minst at den til syvende og sist skulle bekrefte hvem hun er.

Verden beveger seg fremover på nytt, men hun står på samme sted, bak gardinene.

Hun banner.

Det stormer fremdeles.

I stillhet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s